Noen av sakene medfører dom på erstatning, mens andre saker frifinner styret/daglig leder. Høyesterett avviste nylig en anke over en dom fra Borgarting lagmannsrett som tidligere hadde kommet til at styreleder, som også var daglig leder, ikke hadde opptrådt på en måte som gjorde ham erstatningsansvarlig overfor en leverandør.

Saken gjaldt krav om erstatning for tap som en leverandør mente å ha lidt på grunnlag av mangelfull informasjon om sviktende økonomi i selskapet. Selskapet hadde kjøpt varer på kreditt. Men på grunn av en etterfølgende konkurs i selskapet ble varene aldri betalt.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i ansvarsregelen i aksjeloven om at styremedlem og daglig leder kan bli erstatningsansvarlige dersom de opptrer forsettlig eller uaktsomt volder skade. Retten gjorde deretter en meget konkret vurdering av tiden forut for konkurs og viste bl.a. til det alminnelige ulovfestede kravet om aktsomhet og lojalitet mellom kontraktsparter at et insolvent selskap som mottar nye leveranser på kreditt, forventes å gjøre medkontrahenten oppmerksom på selskapets økonomiske situasjon. Retten viste her også til en tidligere dom fra Høyesterett (HR-2017-2375-A).

I den nevnte domen fra 2017 stiller Høyesterett opp tre momenter som taler imot ansvar, dersom medkontrahenten ikke varsles.

Det første momentet er at selskapet må ha «et visst strategisk arbeidsrom» og mulighet til å arbeide for å redde virksomheten «i det stille», også utover hva den kontraktsrettslige lojalitetsplikten isolert sett kan tilsi. Det andre momentet er at det ikke vil være aktuelt med personlig ansvar så lenge ledelsen på et «forsvarlig avklart grunnlag» bygget på at selskapet var solvent. Det siste momentet Høyesterett trekker frem er at det ikke bør inntre ansvar selv om selskapet var insolvent, dersom det forelå et «realistisk håp om å kunne redde selskapet fra konkurs», og selskapets ledelse arbeidet «aktivt og lojalt med dette for øyet og kastet kortene innen rimelig tid».

Disse momentene vurderte retten konkret i sin ansvarsvurdering. Etter dette konkluderte retten med at det ikke foreligger styreansvar for styreleder/daglig leder. Selv om det var klart at selskapet hadde hatt en anstrengende økonomi i den aktuelle perioden, hadde selskapet et ryddig og oppdatert regnskap. Selskapet hadde også tatt tak i problemene og iverksatt tiltak for å redusere kostnadene. Lagmannsretten la derfor til grunn at ledelsens vurdering av at selskapet var solvent bygget på et forsvarlig grunnlag.

Dommen gjør det tydeligere hvilke momenter som har betydning i vurderingen av om det foreligger styreansvar eller ikke. Den viser også at domstolene foretar meget konkrete vurderinger i det enkelte tilfelle og bl.a. vurderer og gjennomgår styreprotokollene. Dommen viser også at styret har rett til å forsøke å redde sin virksomhet «i det stille», selv om det i noen grad kan gå på bekostning av selskapets leverandører mv.

Det er imidlertid fortsatt usikkert hvor terskelen for styreansvar skal trekkes, og det er grunn til å tro at flere saker om styreansvar vil komme opp for domstolene også i fremtiden.

Skrevet av Marte Try-Gumpen

Publisert: fredag, 6 desember 2019.

ISO 9001 er verdens mest anerkjente standard for kvalitetsledelse og er basert på følgende syv prinsipper for kvalitetsledelse:

• Kundefokus
• Lederskap
• Menneskers engasjement
• Prosesstankegang
• Forbedring
• Bevisbasert beslutningstaking
• Relasjonsledelse

Sertifiseringen er derfor et bevis på at vi i Tofte aktivt jobber for å møte krav og forventninger til kvalitet og kundetilfredshet. ISO-sertifiseringen bidrar også til at vi kontinuerlig jobber med forbedringer i alle ledd av vår virksomhet. Ansvarlig for ISO-arbeidet i Tofte er daglig leder/managing partner Leif Oscar Olsen.

Publisert: torsdag, 14 november 2019.

I kontraktsforhold oppstår det av og til uenigheter om det nærmere innholdet i en inngått kontrakt. Dette gjelder også for kontrakter som inngås mellom en offentlig oppdragsgiver og en privat leverandør etter anbudskonkurranser. Særlig utsatt er større entreprisekontrakter hvor mange oppgaver skal utføres og mange ulike elementer skal prises. For denne typen kontraktsforhold gjør særskilte hensyn seg gjeldende.

Advokatfullmektig Erik Gabrielsen gir en gjennomgang av hvilke rettslige utgangspunkter som gjør seg gjeldende i slike saker.

Les mer på: EJ Informerer

Publisert: onsdag, 6 november 2019.

«Når to eller flere blir enige om noe, smått eller stor t, muntlig eller skriftlig, inngås det en avtale eller en kontrakt. Formålet er å avklare samt å skape klarhet og forutsigbarhet. Avtaler kan være enkle, men de kan også være resultatet av en mer komplisert prosess med tilbud fram og tilbake før enighet oppnås. For noen avtaler er det spesielle kr av til form, gjerne at de skal være skriftlige og være bekreftet av vitner.

Hovedregelen er at partene i en avtale selv står fritt til å avtale det de måtte ønske. Men på noen områder er denne friheten begrenset, for å verne parter og for å unngå at ubalanse mellom partene gir urimelige resultater, eller at avtaler inngås under press.»

Les mer i Eurojuris Informerer nr. 3 2019: Kontraktsrett

Publisert: onsdag, 6 november 2019.

Finansdepartementet la i april 2019 fram forslag om lovfesting av en generell omgåelsesregel i skatteretten. I forbindelse med fremleggelsen oppstod det usikkerhet knyttet til om det ville bli en annen gjennomskjæringsvurdering enn i den såkalte Conoco Philips III/Tangen-dommen. Dommen har dannet grunnlag for en praksis med stor fleksibilitet i forbindelse med transaksjoner, og anvendes i stor grad.

Departementets forslag fremstod slik at eiendomsaktører måtte forvente at skattemyndighetene i fremtiden ville forsøke å gjennomskjære salg av aksjer hvis man forut for aksjesalget gjennomførte en fisjon og alternativet var å selge en eiendel/virksomhet direkte. At slike transaksjoner skulle være gjenstand for gjennomskjæring ville i så fall være en endret praksis, da fisjon og påfølgende aksjesalg før lovfestingen er akseptert som skattefritt.

Finanskomiteen tok kontakt med Finansdepartementet, og i sommer publiserte Finansdepartementet sitt svarbrev til Finanskomiteen. I brevet kommer det blant annet frem at departementets vurdering er at de begrunnelsene som gis i ovennevnte dom er uheldige, men kommer til at det «ut i fra en mer spesifikk vurdering av sakskomplekset i dommen […] kan være grunnlag for å videreføre den praksis som er etablert gjennom dommen».

Den 22. oktober 2019 publiserte Finanskomiteen sin innstilling i saken. Det blir her innstilt på lovfesting av en generell omgåelsesregel i skatteretten. Som følge av at det har vært en betydelig mengde innspill knyttet til saksbehandlingen, samt sommerens brev fra Finansdepartement, har komiteen sett seg nødt til å gi enkelte merknader til forlaget om lovfesting av omgåelsesregelen med hensyn til omorganiseringer og salg.

Flertallet i komiteen har, i tråd med Finansdepartementets anbefaling, kommet til at det ikke er grunn til å endre den etablerte praksis fra Conoco Philips III/Tangen-dommen, og at en generell lovfesting av omgåelsesregelen i § 13-2 i skatteloven ikke skal endre rettstilstanden for denne typen transaksjoner.

Finanskomiteens innstilling skal nå behandles i Stortinget, første gang i november 2019, og det er opp til Stortinget om man vil følge Finanskomiteens innstilling.

Som følge av ovennevnte vil omorganiseringer før salg som har et forretningsmessig motiv høyst sannsynlig fortsatt være tillatt, selv etter en lovfesting av omgåelsesregelen.

Publisert: onsdag, 30 oktober 2019.

Helle har vært Trainee og hatt skriveplass hos oss som student. Hun begynte i Tofte som advokatfullmektig rett etter studiene høsten 2017. Helle arbeider med et vidt spekter av saker, med særlig fokus på personrett.

Vi i Tofte ønsker at rette kandidater skal få gode muligheter til å få egne saker for retten, under veiledning av erfarne kollegaer, slik at man raskt får muligheten til å oppnå egen advokatbevilling.

Vi gratulerer!

Publisert: tirsdag, 15 oktober 2019.

Fosen-linjen-saken har gått på kryss og tvers av rettssystemet over flere år, og har fått nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Du kan lese mer om forhistorien til den nylig avsagte høyesterettsdommen her. Kort fortalt dreier saken seg om Fosen-Linjens krav om erstatning for tap som følge av at offentlig oppdragsgiver, AtB, gjorde feil i en anbudskonkurranse om ferjedriften mellom Brekstad og Valset i Trøndelag.

Særlig er det spørsmålet om hvilken ansvarsnorm som skal gjelde for slike tilfeller som har gitt saken omfattende interesse.

Tidligere norsk praksis har tydet på at et brudd på regelverket i utgangspunktet gir tilstrekkelig ansvarsgrunnlag for erstatning for den negative kontraktsinteressen (utgifter ved å delta i konkurransen), mens at det for erstatning for den positive kontraktsinteresse (fortjenestetapet) har vært krav om at oppdragsgiver har gjort en vesentlig feil.

I dommen i Fosen-Linjen-saken legger Høyesterett imidlertid til grunn en helt ny norm for erstatningsansvar som følge av oppdragsgiveres brudd på anskaffelsesregelverket. Det kreves «tilstrekkelig kvalifisert brudd» på regelverket for å oppfylle vilkåret om ansvarsgrunnlag.

Høyesterett redegjør først for medlemslandenes forpliktelser etter EØS-reglene. Medlemslandene er forpliktet til å beskytte de økonomiske aktørene i markedet mot det offentliges brudd på EØS-reglene, blant ved å gi erstatning for slike brudd. Med henvisning til den siste uttalelsen fra EFTA-domstolen, finner Høyesterett at EØS-landene som et minimum er forpliktet til å gi erstatning for tap lidt som følge av brudd på regler som er ment å beskytte økonomiske aktørers rettigheter (i dette tilfellet erstatningsreglene) når bruddet er «tilstrekkelig kvalifisert». Dette innebærer at medlemslandene ikke kan praktisere en erstatningsregel som stiller strengere krav til ansvarsnorm enn dette.

For erstatning for den negative kontraktsinteresse tyder den tidligere nasjonale praksisen på at leverandørene er gitt en bedre beskyttelse enn det som kreves etter EØS-reglene. Høyesterett avviser nå at oppdragsgivere har noe objektivt ansvar i saker om negativ kontraktsinteresse. Høyesterett uttaler tvert imot at det ikke er grunnlag for noe strengere ansvar enn det som er satt som minimumskrav etter EØS-retten, og finner at det avgjørende for ansvarsnormen er hvorvidt det foreligger et «tilstrekkelig kvalifisert brudd».

Høyesterett tar ikke eksplisitt stilling til hvilken ansvarsnorm som skal gjelde i tilfeller som gjelder erstatning for den positive kontraktsinteresse. Det følger imidlertid forutsetningsvis av Høyesteretts resonnement at det også for disse tilfellene må være avgjørende hvorvidt det foreligger et «tilstrekkelig kvalifisert brudd». Dette som en følge av at et krav om vesentlig feil, slik det tidligere har vært praktisert, ikke vil gi leverandørene den beskyttelse Norge er forpliktet til å sikre.

Justeringen av ansvarsnormen får ulik betydning for de ulike tapsformene. Høyesteretts avgjørelse medfører tilsynelatende at det nå kreves mer for å oppnå ansvarsgrunnlag for erstatning for negativ kontraktsinteresse enn det som tidligere har vært praktisert. For erstatning for den positive kontraktsinteressen kan det virke til at det nå skal mindre til for å oppnå ansvarsgrunnlag enn tidligere, da det ikke stilles noe særskilt krav til at oppdragsgiver har gjort en vesentlig feil.

Nøyaktig hva som skal ligge i kravet «tilstrekkelig kvalifisert brudd» er ikke utfyllende angitt i dommen, og Høyesterett vurderer dette som nevnt bare i tilknytning til kravet om erstatning for den negative kontraktsinteressen. Enkelte momenter av interesse kan imidlertid utledes av den konkrete vurderingen til Høyesterett. Høyesterett konstaterer at det forelå ansvarsgrunnlag blant annet fordi regelen som ble brutt i utgangspunktet var klar, at det i konkurransen var reist spørsmål ved lovligheten av gjennomføringen og at bruddet på regelverket hadde konsekvenser for konkurransegjennomføringen.

Til sist kan det nevnes at Høyesterett også kom med en viktig avklaring om at det ikke vil kunne gis erstatning for positiv kontraktsinteresse der en anbudskonkurranse er lovlig avlyst.

Publisert: fredag, 11 oktober 2019.

Martin kommer fra stilling som director i KPMG og har før det jobbet 10 år i EY i Oslo og Kristiansand. Han har også erfaring fra Skatteetaten. Martin har spisskompetanse innen merverdiavgift, men vil i Tofte også jobbe med skatterett og selskapsrett.

I Tofte vil Martin gå inn i Faggruppen for selskapsrett, og i Eurojuris vil han delta i Faggruppen for selskaps- og skatterett.

Vi ønsker Martin hjertelig velkommen og gleder oss over å få ham med på laget!

Publisert: torsdag, 3 oktober 2019.

I eierseksjonssameier har det hittil vært fri adgang til utleie også på kortidsbasis. Dette fulgte av eierseksjonsloven § 24 som gir seksjonseier full rettslig rådighet over egen seksjon.

I borettslag har regelen vært den motsatte. Borettslagsloven bygger på prinsippet om at andelseieren selv skal bo i boligen. Skal andelshaveren leie ut hele boligen kreves det styrets samtykke, jf borettslagsloven § 5-4. I tillegg må andelseier selv ha bodd i boligen i minst ett av de to siste årene, jf borettslagsloven § 5-5.

Kortidsutleie har ikke vært særskilt regulert i de to lovene.

Utleie på korttidsbasis kan by på utfordringer for de andre beboerne. Samtidig blir privat utleie ansett som et positivt innslag i den nye delingsøkonomien. Likefullt har flere land og storbyer innført begrensninger på slik utleie.

Den 10. april i år ble det vedtatt nye regler om kortidsutleie i borettslag og sameier. De nye reglene, som trer i kraft 1.1.2020, oppstiller klarere rammer for slik utleie.

Med korttidsutleie menes her utleie i inntil 30 dager døgn sammenhengende. Utleieforhold som varer lenger enn 30 dager omfattes ikke av de nye reglene. For bruksoverlating og all annen utleie av lengre varighet vil de gamle reglene fortsatt gjelde.

De nye reglene for eierseksjonssameier

For eierseksjonssameier er det innført et nytt syvende ledd i eierseksjonsloven § 24 som oppstiller en begrensning i adgangen til kortidsutleie. Kortidsutleie utover 90 dager skal ikke lenger være tillatt. I praksis vil ikke regelen gjøre noe større innhugg i adgangen til kortidsutleie. For eksempel vil det fremdeles være tillatt å leie ut leiligheten gjennom en hel sommer og i alle høytidene.

Endringen er først og fremst ment å forhindre at profesjonelle aktører skal kunne drive det som kan sies å være rene leilighetshoteller i boligsameier.

Sameiet kan med to tredjedels flertall vedtektsfeste en kortere eller lengre utleieperiode men da slik at utleieperioden minimum kan begrenses til 60 dager og maksimum 120 dager. Sameiet er således gitt et nokså lite spillerom for å kunne vedtektsfeste fravikende regler.

De nye reglene for borettslag

For borettslag er reglene myket opp i forhold til hovedregelen ovenfor. Gjennom en ny bestemmelse i borettslagsloven § 5-4 er det bestemt at andelseieren skal kunne leie ut boligen i inntil 30 dager i løpet av året. Regelen innebærer at andelseieren heller ikke trenger å innhente samtykke fra styret i forkant av slike leieforhold.

Muligheten til å vedtektsfeste en annen grense finnes ikke i borettslag. Sameiet er følgelig avskåret fra kunne vedta begrensninger i adgangen til kortidsutleie i forhold til det som følger av loven.

Ordensregler og hensynet til andre beboere.

I både borettslag og sameier vil eier fortsatt ha ansvaret for at leietaker overholder lov, vedtekter og husordensregler og på den måten hensynta øvrige eiere og beboere. Korttidsutleie som påfører andre i boligselskapet skade eller ulempe på urimelig eller unødvendig måte, vil selvsagt ikke være lovlig.

Publisert: mandag, 30 september 2019.